Høymiddelalderen i Norge

Høymiddelalderen i Norge varte fra 1130–1350, fra #Borgerkrigstiden til Svartedauden.

Borgerkrigstiden

For Ståles eksamensoppgave om borgerkrigstiden, se Eksamensoppgave om borgerkrigstiden

Periodisering

Borgerkrigstiden (eller Innbyrdeskrigene) er tiden fra 1130–1240. I 1130 døde kong Sigurd Jordsalfare, og det var uklart hvem som skulle overta etter ham. Vi setter avslutningen av borgerkrigstiden til 1240 da kong Håkon Håkonsson dreper Skule Bårdsson (som var både hertug, riksforstander og lot seg utrope til konge). Andre historikere avslutter borgerkrigstiden i 1217 (Håkon Håkonsson blir konge) eller 1227 (ribbungenes nederlag).

Bakgrunn

Dette var en tidsperiode hvor ulike kongsemner (menn som kunne bli konger) ble støttet av ulike familier og stormennn. Disse kongsemnene stridet mot hverandre om makten i Norge.

Den viktigste årsaken til borgerkrigene var tronfølgereglene. Alle ektefødte sønner av en konge hadde rett til å bli konger i et såkalt samkongedømme. Det var likevel ikke så enkelt å være konge sammen med sine brødre, og kongene kjempet derfor ofte om makten. I tillegg var det flere som påstod at de var sønner av konger, men som historikere mener at løy om sitt opphav (bl.a Olav den Hellige og Kong Sverre).

Birkebeinere og baglere

Den største motsetningen mellom konger under borgerkrigstiden var mellom Magnus Erlingsson og Kong Sverre. Magnus (f. 1156) ble kronet og salvet til konge i 1163. Erling Skakke var far til Magnus, og det var nok han som hadde makten i store deler av Magnus' regjeringstid. Sverre Sigurdsson påstod at han var sønn av kong Sigurd Munn og ble valgt til høvding av en opprørsflokk kalt Birkebeinerne. Sverre ble hyllet som konge på Øyrtinget, men mesteparten av Norge (og kirka) mente at Magnus fremdeles var den rettmessige kongen.

Etter flere slag så falt Magnus i Slaget ved Fimreite (i Sogndalsfjorden) i 1184, og kong Sverre ble konge alene. Kirka var ikke fornøyde, og biskopene danner sin egen krigerflokk baglerne, oppkalt etter norrønt bagall (bispestav). Etter hvert forsvinner flere av de mest kritiske biskopene ut av landet, og de gjenværende biskopene aksepterer Sverre som konge.

I 1194 blir Sverre kronet og salvet til konge, men samtidig ble han lyst i bann av Pave Innocens III, og senere ble biskopene som støttet Sverre også lyst i bann. I Norge hadde privatkirkeordningen gjort at bønder kunne selv velge prester. Sverre ønsket å ha mulighet til å styre kirkene som var bygd av kongen på samme måte som bøndene styrte sine kirker. Det kunne ikke paven akseptere.

Det kjente maleriet av birkebeinerne over fjellet viser Håkon Håkonsson og to birkebeinere på vei over fjellet fra Lillehammer, gjennom Østerdalen, til Nidaros. Håkon var Sverres barnebarn og skulle i 1217 bli konge i Norge. Etter at Håkon ble konge så døde Baglernes leder Fillippus Simonsson, og allerede året etterpå gikk baglerne med på å slutte seg til birkebeinerflokken.

Ribbungenes opprør

Ribbungene er ny flokk som gjør opprør mot Håkon. Flokken består i stor grad av gamle baglere som føler at de ikke har fått nok innflytelse som Håkons menn. Håkon Håkonsson og jarl Skule Bårdsson slår ned opprøret flere kamper over flere år. I 1227 er opprøret endelig slått ned.

Skule Bårdsson prøver å ta makten

Jarl Skule Bårdsson ble mektigere og mektigere. I 1237 ble han utnevnt til hertug,av Håkon. Muligens var dette et forsøk fra Håkons side på å blidgjøre Skule..^[1] Skule forsøkte senere å ta makten fra Håkon ved å la seg utrope til konge i 1239, men han taper et slag mot Håkon i Oslo nesten umiddelbart og flykter. I mai 1240 blir han funnet i Elgseter kloster i Nidaros, hvor Håkons menn tenner fyr på klosteret for å få ham ut og hugger ham ned.

Ekspansjonstid

Ekspansjonstiden eller Norges storhetstid kom etter Eksamensoppgave om borgerkrigstiden. Norge var på den tiden på sitt største geografisk, og med Magnus Lagabøtes Landslov i 1277 så lignet Norge på en stat.

Etter alle årene med krig var nå adelen redusert i antall og gjennom konfiskasjoner ble stadig flere eiendommer omgjort til krongods. For de gjenlevende som hadde støttet «riktig» konge ble det svært viktig å skaffe seg ombuds-, lende- og sysselmannstillinger. Vi ser derfor en overgang til et tjenestearistokrati, hvor tjenestestillingen blir viktigere enn jordeiendommene. Dette fører også til at adelen i mindre grad enn tidligere har stående hærstyrker som kan utfordre kongemakten.

Kongemakten kommer styrket ut av innbyrdeskrigene ved at både hærstyrker og adel blir bundet til den. Kongemakten bygget også ut byråkratiet. Hirden bestod nå av en bordfast hird med bl.a skattemester og militærrådgiver og en ikke-bordfast hird hvor bl.a de omtrent 50 sysselmennene hørte til. Hirden utviklet seg mot slutten av 1200-tallet til et riddervesen med riddere og væpnere. Frem til 1280 innkalte kongen til riksmøter, og dette ble siden erstattet av riksrådet. Håkon Håkonsson laget utkast til lovverk for hele landet, men det var først Magnus Lagabøte som fullførte arbeidet med landsloven i 1277.

Kirken og kongemakten profitterte på hverandre i perioden etter borgerkrigstiden. Kirken hadde nå fått friheter til å føre egne rettsaker i «kristelige anliggender» og utpeke egne prester. De opptrådte også som mellommenn mellom Gud og kongen gjennom kroningen. Kongens makt ble dermed sakralt legitimert av Gud og kirken, samtidig som Guds overhøyhet ble stadfestet. Arvefølgeloven fra 1260 er et resultat av dette fruktbare samarbeidet. Den er både kristelig-moralsk ved å kun anerkjenne ektefødte sønner, samt statsdannende og konfliktdempende ved å kun utpeke én tronfølger.

Mange regner Kongerekka for avsluttet når Håkon V Magnussons dør i 1319. Dette var den siste norske kongen fra en norsk kongsslekt.

Høymiddelalderen avsluttes med Svartedauden.

Related

Forelesningsnotater:

• 2015-08-18 Europa og Norge 800–1750
• 2015-09-01 Norge mot en stat 1130-1350
• 2015-09-15 befolkning, økonomi og samfunn, Norge 800-1350
• 2015-09-22 Norge økonomisk og sosialt 700-1300

Forrige: Vikingtiden
Neste: Senmiddelalderen i Norge